Tekst og foto: Thea Steen

Romanen er satt tilbake i bokhyllen. Nå debuterer han som dramatiker med Treningstimen. Behn synes det er befriende.

– Treningstimen ble satt opp på Teatr Polski i Wroclaw på forsommeren i fjor, som lesestykke, og da fikk jeg en første forutanelse. Det var en av de fineste dagene i mitt liv. Det kjentes svært godt.

Til tross for at dette er første gang Behns dramatiske verk vises frem på svenen, har han vært med på teaterleken før.

– Jeg har hele veien skrevet dramatikk. På gymnaset skrev jeg små stykker som jeg satte opp med tidligere skuespiller på Rogaland Teater, Kyrre Haugen Sydness. Det var provoserende tekster og herlig ungt. Som forfatter har jeg publisert noveller og romaner. At jeg nå debuterer som dramatiker skyldes kanskje mest forfattertemperamentet mitt. Jeg opplever at det er en klar forbindelse mellom novellen og dramaet, sier Behn.

Anonym avsender
Tilfeldighetene skal ikke ha all ære for at forfatterens første forestilling er lagt til Rogaland Teater.

– Det var flere interesserte teatre, men jeg hadde tidlig et ønske om å debutere off-Oslo og tenkte at Rogaland Teater kunne passe. Å debutere her er det beste som kunne skjedd meg. Det er en teaterscene kjent for å gi rom til eksperimenterende og kompleks samtidsdramatikk.

Da teatersjef Arne Nøst mottok teaterteksten, kom den uten forsiden som inneholdt forfatterens navn.

– Det var dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag som valgte å gi teatersjefen en anonym versjon av Treningstimen. Jeg er i en sånn posisjon at navnet mitt ofte skygger for teksten og det kan være et problem, dessverre, sier Behn.

Både Behn og Nøst beskriver Treningstimen som burlesk komedie. Vi møter ekteparet Sommerfeldt-Behrens i et kaotisk men kontrollert kammerspill.

– Lydia Behrens og Anton Sommerfeldt er begge tidligere enere på hvert sitt felt, henholdsvis som skuespiller og kriminell. Deres største feiltakelse er å ha giftet seg med hverandre, forteller forfatteren.

– Vi blir bedratt hver dag
Etter å ha sett Treningstimen, håper Behn publikum går ut døren med en trygg forvissning om at vi alle blir bedratt hver eneste dag av samfunnsmaskineriet. Og publikum er, ifølge forfatteren selv, alle.

– Hipstere og akademikere, avislesere og Facebook-brukere, for å utdype.

Behn har selv det han omtaler som «vår tids mest utenomekteskapelige forhold» – en personlig trener. I tillegg til et par treningsøkter i uken, har han også fått inspirasjon til å debutere som dramatiker ut av denne ordningen.

– Det tok ikke lang tid før jeg innså at det ligger dramatisk nerve i den tette dialogen som oppstår når du fysisk og mentalt piskes rundt av en betalt plageånd. Dialogen mellom kunde og personlig trener sier mye om samtiden. Sånn sett ligger det en hel del sivilisasjonskritikk i teksten, sier Behn.

Fremtidsplaner
Opprør og innsikt. Det er hva Ari Behn ønsker å bidra med som dramatiker. Og dramatikerkarrieren ender ikke her.

– Det er først og fremst dramatikken som opptar meg nå og jeg håper å få ferdig et nytt stykke i løpet av våren.

Siden førpremieren i Polen har ryktene om Behn-teater flere steder i Europa, deriblant Paris, florert.

– Stykket vil være aktuelt i ethvert land hvor det finnes feirede skuespillere, gangstere og personlige trenere. Sånn sett er stykket et bilde på tiden vi lever i. Jeg håper naturligvis at Treningstimen blir spilt også internasjonalt. Reaksjonene i Polen var i så måte overveldende gode.

Intervjuet med Ari Behn er publisert i Rogaland Teaters magasin våren 2011.

Tekst: Thea Steen
Foto: Even Ovnan/Mari Fjellkårstad/Ina Elise Danielsen

I stedet for en tatovering, som muligens ville vært noe uflatterende, har ansiktet fått en rett-fra-alpene-farge. Håret er småbustete og halvlangt. Skateskoene ser, vel, ut som de har stått på brett et par ganger, og skjorta er rutete og merket Emerica. Kanskje ikke en stor overraskelse at han skater, surfer og står på snøbrett. Har du fortsatt ikke peiling på yrket? Bjarne Bergsager er gründer av butikkjeden Session.

Klokken er fem på ett idet jeg åpner døren til Sessions kontorbygning på Mariero. Ifølge butikkens nettsider er Bjarne en mann som «skater og kjører snowboard bedre enn deg og drikker deg under bordet på hvilken som helst dag, men likevel aldri kommer for sent til jobben». Da skal jeg ikke være sen, jeg heller.

En gladgjeng iført luer og oversized klær sitter avslappet plassert rundt et stort, hvitt bord inne i kontorbygningen. Bordet er dekket med det meste enhver dagligvarebutikk har å tilby av pålegg, brød og drikkevarer. Det hele gir assosiasjoner til et ordentlig smøremåltid i god, gammel barnehagestil. Og i likhet med barnehageunger erstatter gjengen raskt latter og prat med nysgjerrige blikk mot den ukjente i rommet. Etter et par forvekslende blikk, legger mannen på den ene enden av bordet salamibrødskiven fra seg, og reiser seg.

– Det er vel meg du skal snakke med, jeg er Bjarne.

Før jeg får presentert meg ordentlig, er smøremåltidet borte fra bordet. Bjarne henviser meg til en rød sofa i hjørnet, og resten av gjengen trekker tilbake til kontorene sine. På bordet ligger det nye og gamle Sessionkataloger, et par papirer med tegninger og skriblerier, og to halvtomme kaffekrus. Lite overraskende er veggene prydet med bilder av forskjellige brettsportutøvere. Følelsen av hva det jobbes med rundt dette bordet er relativt slående.

Fra entusiast til aktør
I 1988 var Bjarne en brettfrelst 15-åring. Norge hadde hatt forbud mot bruk av rullebrett i flere år, og da forbudet på denne tiden var på hell, benyttet en entusiastisk Stavanger-gjeng seg av muligheten og etablerte Norges første skatebutikk.

– På den tiden var det slik at dersom snowboard- og skateboardkjørere skulle ha utstyr, måtte det bestilles fra USA. Dette var grunnlaget for Sessions opprinnelse. Aktive og dedikerte brettkjørere skulle få tak i det utstyret de trengte i eget land, forteller Bjarne.

Selv var han ikke så aktiv i selve etableringen, men interessen for brett var definitivt til stede også da. Da forbudet ble opphevd i 1989, blomstret det norske skatemiljøet for alvor. Med støtte fra kommunen, bygde Session Norges første skatehall. 16 år gammel fikk Bjarne deltidsjobb i hallen, og brukte mye av sin tid der, på jobb og på brett.

Årene gikk, og brettinteressen bestod. I 1994 returnerte Bjarne fra hovedstaden med en fullført økonomiutdanning i sekken, og ble Sessions daglige leder – kanskje ikke på det mest beleilige tidspunktet. Session drev da butikk i både Stavanger, Bergen og Oslo, men den finansielle situasjonen ønsket annerledes for de brettdedikerte herrene. Det hele førte til at et valg måtte bli tatt: Bergsager og resten av Sessionteamet bestemte seg for å fokusere på byen der alt startet – Stavanger.

Da én ble til 17
Stavanger fikk ikke ha brettbutikkene for seg selv lenge. Fire år senere tok Session med seg brett, klær og sko til nabobyen Sandnes, og siden har ikke Bjarnes hverdag blitt mindre travel.

– Etter at vi etablerte butikk på Kvadrat, har det gått slag i slag for oss. I dag har vi 17 brettbutikker spredd over landet, fra Kristiansand i sør til Steinkjer i nord. I tillegg har vi også en egen webshop, sier den daglige lederen.

Stemmen hans har et slags stolt preg over seg når han forteller om butikken. Og stolt har han all grunn til å være. Da bedriften ble gjenoppbygd, var Bjarne mannen bak. Brettentusiaster kan gjerne sende takkekort, for det er ikke en overdrivelse å si at verken brett- eller skatemiljøet hadde vært det samme uten. Brettkonkurranser, show og konserter er sjeldent noe Bjarne og kollegaene takker nei til å være den del av. I tillegg jobber de ivrig for flere baner, haller og brettmiljøet generelt – et arbeid som har bydd på et par hindringer.

– Det har nok vært lett å trekke fram negative ting om bransjen vår. I og med at rullebrett var forbudt i Norge fra sent 70-tallet og fram til 1989, har vi lenge blitt uglesett. Jeg tror at den tidligere generasjonen anså, og kanskje til og med enda anser brettsport som en useriøs aktivitet for late lassisser. Det ble for lite fokus på det positive med brettsport. Dette har vi jobbet hardt for å motbevise – vi er jo slettes ikke en gjeng pøbler som driver dank, forteller Bjarne.

Én av hindringene møtte han på i banken. Han ble fortalt at han fikk åpne en konto, men at kreditt var uaktuelt. Heldigvis var Bjarne en positiv mann, og ga seg ikke med det første.

– Den økonomiske situasjonen ordnet seg raskt da vi viste til gode resultater, sier han.

Budskap og filosofi
Bjarne og kollegaene har hatt det samme budskapet fra dag én: I korte trekk handler det om å spre brettglede til det norske folk. Budskapet henger nøye sammen med årsaken til at Session valgte å utvide sin drift.

– Vi ønsker at det vi driver med skal være tilgjengelig for alle skateglade nordmenn. Brett har utviklet seg fra å være forbudt, til å bli en svært populær aktivitet. Kanskje er moten rundt det større enn selve aktiviteten. Vi vil iallfall tilfredsstille alle brettbehov, forteller Bjarne.

Enten det handler om mote eller aktivitet for kjøperne, er den daglige lederen tydelig hva varefilosofien gjelder. Vinterjakken du kjøper deg på Session for å imponere snowboardvennene dine, er mer enn bare et moteprodukt.

Bjarne plukker opp den nyeste Sessionkatalogen fra bordet, og blar hurtig gjennom den. Innimellom peker han på bilder og forteller entusiastisk om de ulike merkene, og nye klesplagg.

– Vi samarbeider med mange solide aktører, og vi har visse kriterier for hvem vi tar imot varer fra. De fleste merkene vi fører har en opprinnelse i brettsport, det vil si at det er en dedikert skater som står bak. Andre aktører gir mye av inntekten tilbake til sporten, og det er ingen tvil om at det er viktig, sier Bjarne.

En lovende framtid
For ett år siden danket Session ut flere velrenommerte rogalandsbaserte bedrifter, og stakk av med prisen for Årets markedsfører i regionen. Brettsport har aldri vært mer trendy enn det er per i dag. Man kan gjerne konkludere med at Session er på topp, men å gi seg mens leken er god, er ikke Bjarnes greie.

– Vi har planer på gang, og det ser svært positiv ut. Vi har det veldig fint slik vi har det nå, likevel er ikke videre utvidelse uaktuelt. Ikke så veldig mye større, men vi må være av en hvis størrelse for å kunne overleve, vet du.

Bjarne er fornøyd med hvordan skatemiljøet har utviklet seg regionalt. Fra å gå fra et nærmest tabuområde, der aktører og utøvere måtte gjøre alt selv, til å bli en trendting av såpass stor grad, der bidragsyterne står i kø, har han all grunn til å være fornøyd.

– Brettsport har etter hvert blitt en etablert aktivitet, noe som har ført til at det er mer investeringsvilje og flere ildsjeler inne i bildet. I tillegg legges kommunal hjelp til rette i en mye større grad i dag. Den generasjonen som først drev med brett, har vokst opp. De vet hva skatemiljøet har å by på, de ser på det som en fin aktivitet for barna deres, og er gira på å bli med på dugnader og å hjelpe til. Nettopp dette er utrolig viktig for at brettmiljøet skal få fortsette å puste, for som så mange andre organisasjoner og idrettsklubber i Norge, er også dette miljøet sterkt preget av dugnadsvirksomhet. For vi bygger jo baner og haller, vi òg, og kommunen legger ikke ting i hendene på deg. Ildsjeler som stiller opp på dugnad er gull verdt, sier en engasjert Bjarne og smiler.

Engasjementet slipper ikke tak i stemmen hans. Han forteller om en økt allmenn godkjennelse, og flere kommersielle aktører som vil være med på leken.

– De henvender seg til oss, ser du. De vil samarbeide, og de vil assosieres med det vi driver med. Det er herlig, sier den daglige lederen.

Jeg ber Bjarne velge ut tre ord som beskriver Session i sin helhet. Han lener seg tilbake i sofaen, rynker litt på brynene og kikker seg rundt i rommet. Etter å ha tenkt seg litt om, har han funnet fram tre ord:

– Dedikasjon, brettglede og godstemning. Det er i bunn og grunn det alt handler om.

Intervjuet med Bjarne Bergsager fant sted mars 2010, og ble skrevet som en skoleoppgave.

Jeg håper for din egen del du har hørt om Marina and the Diamonds. Hvis ikke, har du gått glipp av noe. For fem år siden startet Marina Diamandis énmannsbandet. Først i år har den gresk-britiske frøkenen slått gjennom for alvor. I løpet av de 365 siste dagene har hun turnert i omtrent 280 av dem, vunnet flere prestisjetunge priser og toppet hitlister. Gjennom Lindex’ reklamer, der hitten «I Am Not a Robot» vekker betraktelig mer oppsikt enn klærne, har 25-åringen solgt seg inn i norske hjem.

Sorry, Lindex, jeg kan ikke gi dere æren for å ha introdusert meg for det som lenge har ligget på 25 most played-listen min i iTunes. Den skal Peaches Geldof av alle mennesker ha. I februar i år postet nemlig hun videoen til førstesingelen «Hollywood» gjennom sosiale mediekanaler. Etter å ha trykket på play-knappen, var jeg solgt. Tirsdag var jeg på min første Marina-konsert.

The HMV Forum i London var fullt. Nok en utsolgt konsert på Marina and the Diamonds’ Burger Queen Tour. Med meg på konserten var søskenbarnene mine: Den 19 år gamle konsertjunkien Anders og 16 år gamle Jennie, som mest sannsynlig kan telle sine konsertopplevelser på én hånd. Etter å ha ventet én time, blitt noenlunde underholdt av oppvarmingsbandet etterfulgt av nok en times venting, entret frøken Diamandis scenen. Etter ett minutt forsvant smertene Converse på flat bakke hadde påført beinene mine. Seks minutter senere trakk jeg konklusjonen om at dette var én av årets beste konserter.

– We love you, Marina, ropte entusiastiske publikummere så fort de fikk muligheten. – I love you, too. Really, I do, svarte hun, og forklarte videre at hun ikke bare var nok en artist, men ei som virkelig brydde seg om det hun gjorde, og som av hele sitt hjerte var oppritktig takknemlig ovenfor fansene sine.

Vent nå litt, denne talen har jeg hørt før? Åja, that’s right – Lady Gaga liret av seg et par fraser på scenen i Oslo spektrum om at alt hun gjorde, gjorde hun for fansen and so on. Men én vesentlig ting manglet i Gaga-maskinens tale, som Marina derimot hadde plenty av: Troverdighet. Marina var virkelig ikke nok et produkt av musikkbransjen. Eller, som hun selv sier så fint: I Am Not a Robot.

Rett før Marina gikk på scenen fortalte Anders meg at den beste konserten han hadde vært på så langt, var da han var én av omtrent tjue publikummere som fikk med seg Machine Birds på Folken. Etter en og en halv time med Marina, trakk han det tilbake. Marina var nå nummer én-opplevelsen. Jennie var i ekstase da konfettien som ble båst utover oss under siste nummer hadde lagt seg på gulvet. – Jeg tror aldri noe kommer til å toppe denne opplevelsen, sa hun. Jeg kunne ikke annet enn å nikke, smile fra øre til øre, og si meg et hundre prosent enig.

Som kirsebæret på iskremen (eller mandelen i riskremen nå som det nærmer seg juletider) møtte vi Marina etter konserten.

Marina and the Diamonds, topp fem:
Numb
Oh No
Guilty
Mowgli’s Road
I Am Not a Robot

Lavkvalitetsbilder og endalaverekvalitetsfilm: Thea Steen

Tekst: Thea Steen
Foto: Christoffer Johannesen

– Av og til lurer jeg på hvorfor jeg ikke har mistet totalt troen på menneskeheten. Jeg blir rett og slett satt ut av hvor jævlig noen mennesker behandler dyrene sine.

Kari Mills er rask med å beklage språkbruken, før hun rolig rister på hodet og kikker betenkt ut i det digre rommet.

Kari har jobbet aktivt for dyrs rettigheter i Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland i over 20 år. Den store interessen for katters velferd fikk hun på begynnelsen av 80-tallet.

– Noe våknet i meg da Stavanger kommune vedtok at alle hjemløse katter skulle avlives. Selv om jeg ikke hadde et spesielt forhold til dyrene på den tiden, syntes jeg selvfølgelig det var et forferdelig tiltak. Man kan jo ikke avlive dyr bare fordi de ikke har et sted å bo.

Så fulgte en lang kamp med kommunen. Fram og tilbake, opp og ned, ut og inn. Først i 1996 inngikk Kari og kommunen en samarbeidsavtale: Dersom hun sørget for å gi kattene pleie, næring og husly, skulle kommunen bidra med sterilisering og kastrering. I dag tar Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland hånd om rundt 450 katter. 250 av disse bor sammen med Kari og ektemannen Duane i Eiganesveien.

– Det er mye bedre enn at kattene må avlives. Uten tvil. Men jeg synes likevel kommunen burde gjøre mer. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det ikke finnes et offentlig tiltak som gjør den jobben jeg nå sitter med. Den er så altfor stor til å baseres på frivillig arbeid alene.

Den jobben Kari har, som leder av Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland, tar tid. Ofte bruker hun 16 av døgnets timer på dyr og dyrebeskyttelse. Ord som «fridag» og «ferie» har med tiden nærmest blitt visket bort fra ildsjelens vokabular. Kari har ikke hatt ferie siden forrige århundre, nærmere bestemt én uke i 1999.

– En venninne og jeg dro til Roma. Helt fri ble det vel egentlig ikke, for det endte opp med at jeg dro og besøkte dyrebeskyttelsen der nede. Så der sto jeg da, på min første ferietur på lenge, og rengjorde kattebur hos den italienske dyrebeskyttelsen. Du kan si venninnen min ble litt småsur da, sier Kari, og blotter så vidt et par smilerynker.

Da 14 ble til 250
Allerede fra dag én var jobben i Dyrebeskyttelsen hektisk. Karis første oppdrag fant sted en kald vinterdag i februar, i Sirdalen.

– Jeg ble sendt opp for å hjelpe 21 syke kyr. Da jeg kom fram fikk jeg helt panikk – for hvordan i all verden skulle jeg få alle disse digre dyrene i sikkerhet? Det ble mange telefoner rundt omkring, og stressnivået var ganske høyt. Til slutt fikk jeg tak i en behjelpelig veterinær fra Bryne. Så det ordnet seg til slutt.

Siden har hun opplevd utrolig mye som leder av organisasjonen, og har utallige dyrehistorier å fortelle. Noen av dem er søte. De fleste er grusomme.

– Det finnes mange snille, gode dyreeiere i Norge. Men dessverre hører og ser jeg så alt for mye av det unødvendige og tragiske. Da blir det litt vanskelig å fokusere på det gode. Jeg blir rett og slett psykisk utslitt av alt det triste jeg har vært vitne til opp gjennom årene. I grunnen er det rart at jeg ikke er innlagt et sted.

Selv om hun ofte får støttende kommentarer, hører hun også mye av de negative ordene. Kari har flere ganger blitt truet på livet, ofte fordi hun ikke har hatt kapasitet til å ta imot alt hun blir tilbudt av vanskeligstilte firbeinte. Ildsjelen har vurdert å slutte i jobben sin. Flere ganger.

– Misforstå meg rett. Jeg liker jobben min, men til tider blir det så mye grusomt. Men jeg kunne aldri gjort det. Det hadde vært så urettferdig mot alle de dyrene som trenger meg, jeg kunne ikke sviktet dem.

Å ha 250 katter som florerer fritt rundt i huset føles ikke unaturlig for Kari.

– Katter er veldig kule dyr, vet du. Det hadde vært mye verre om det var tilsvarende antall mennesker jeg hadde hatt rundt meg dagen lang, dét hadde jeg aldri klart.

Etter å ha bodd hos Kari en årrekke, har kattene fått medisin, pleie og den næringen de trenger for å ha det godt. I tillegg har de også blitt svært rutinepreget.

– Jeg steller dem hver kveld klokken halv ni. Hvis jeg er litt sent ute, begynner de å trippe rundt. De blir litt urolige, for de er så vant til de rutinene vi har nå. Man kan nesten stille klokken etter dem, sier hun og ler en hjertelig latter.

Har du navn på alle kattene dine?

– Ja, alle har et eget navn, og jeg kjenner dem igjen. Hvis du peker på en katt og spør hva den heter, må jeg nok tenke litt. Men jeg skal nok komme på det.

En tjukk, svartflekket katt tripper fram og tilbake på en svart skinnbenk i gangen.

– Hva heter den?

Kari løfter den store katten, og koser med den. Det tar ikke lang tid før hun svarer.

– Dette er Fat Jack. Han fikk det navnet fordi han er så tjukk, sier hun og gliser til katten.

Fat Jack kom til Kari i en svart søppelsekk sammen med fire andre katter. Fire døde katter. Fat Jack manglet et øye, men bortsett fra det var han i god form.

– Etter en del medisiner og god pleie, har han virkelig kommet seg. Dessverre er det mange katter som kommer til meg på den måten. Og det er like forferdelig hver gang.

Det store, gule huset
På omtrent samme tid som interessen for katter og dyrebeskyttelse oppsto, kjøpte Kari og Duane det enorme hus i Eiganesveien. Det var et svært og vakkert hus, plassert på en stor tomt. I utgangspunktet skulle Kari aldri bodd i det huset.

– Det skulle rives. Så skulle det bygges en blokk her på tomten. Dét kunne jeg ikke la skje, så vakkert som dette huset var, til tross for at det hadde forfalt en del.

Så gikk Kari og Duane i gang med restaurering, og fikk huset tilbake til den standarden det fortjente.

Det er høyt under taket. Interiøret er rent, gjennomført og kledelig – slik bare hus i Eiganesveien kan være. Så langt øyet kan se er det flere antikviteter og vakre pyntegjenstander: Svære lysekroner, elegante krystallgjenstander og lekre lysestaker. Kun på utsiden sprekker den idylliske 1800-tallsfasaden.

– Det er så utrolig mye hærverk her i området. Jeg elsker Stavanger, og er veldig glad i bydelen, men det blir for dumt når jeg ikke kan ha hagemøbler eller en sykkel stående utfor uten at noen stjeler fra meg, sier Kari.

Hun strekker seg framover og plukker opp tipakningen med sigaretter fra det blanke glassbordet. Så tenner hun en røyk.

Det som har plaget Kari mest, er taggerne som støtt og stadig besøker huset hennes uanmeldt.

– Jeg har gitt opp å vaske det bort. Jeg gjorde det før, men det tok aldri mange dagene før gjerdene var tilgriset igjen. Forgjeves arbeid kan jeg rett og slett ikke ta meg tid til. Det gidder jeg ikke.

Hun puster litt tyngre, som om hun virkelig ønsker å understreke hvor slitsomt og irriterende det er å bo bak gjerder som gang på gang blir utsatt for hærverk. Men det var én gang Kari fant et kunstverk som nesten med glede fikk smykke eiendommen hennes.

– For mange år tilbake, hadde «Hattemannen» vært på besøk. Du vet, han som laget de byspøkelsene med hatter og store øyne, sier Kari og sperrer opp øynene i demonstrasjon.

– Han laget et av disse spøkelsene sine her på gjerdet mitt, og malte en katt ved siden av. Det passet jo egentlig utmerket her, og jeg syntes i grunnen at det var ganske stilig. Dette var på den tiden jeg pleide å vaske bort all tagging, men denne lot jeg stå.

Byspøkelset fikk ikke stå i fred lenge hos Kari. I forbindelse med kongelig besøk på Ledaal, spylte kommunen veggene og byspøkelset forsvant.

– Det var i grunnen litt trist. Nå er det kun så vidt synlige rester igjen på muren. Jeg kunne godt tenkt meg noe litt kult der ute, hvis det første må være noe.

– Kanskje gjerdet ditt kan være et av lerretene under neste års Nuart-festival?

– Det hadde kanskje ikke vært så dumt, men da måtte det vært noe kledelig. Gjerne noe med katter.

Stjal naboens katt
Kari har alltid hatt en interesse for kunst og kreativitet. Som liten pike, vokste hun opp i et stort hus på Våland, sammen med mor, far og bror. I samme hus bodde også kunstneren Andreas Bø.

– Det var så spennende. Jeg husker at han hadde et atelier i kjelleren, og en enorm kunstsamling på loftet. Jeg pleide å snike meg opp for å se når han malte. Noen ganger fikk jeg komme inn og sitte helt stille og se ham male, fortelle 64-åringen ivrig.

Kunstinteressen forlot hun ikke i barndomshjemmet i Muségata. I ungdomsårene gikk Kari på tegneskolen, i tillegg til å utdanne seg som dameskredder.

– Dessverre blir det liten tid til både tegning og søm nå om dagene.

Da Kari vokste opp, hadde hun omtrent 250 mindre katter enn det hun har i dag.

– Jeg fikk ikke lov av mor å ha dyr hjemme hos oss. Men jeg husker at jeg pleide å stjele naboens katt, og ta den med inn til oss når mor skulle besøke mormor. En gang bæsjet den under spisebordet. Du kan si at det ikke var så lett å bortforklare det da mor spurte meg om hva det var. Det var en forferdelig opplevelse å lyge til min mor, og jeg ble jo selvfølgelig tatt til slutt. Siden det har jeg ikke løyet mer.

I løpet av hennes 64 år, har Kari bodd både på Mariero og i Texas. Likevel trives hun best i Eiganes og Våland bydel, der hun vokste opp og der hun har bodd de siste 30 årene.

– Jeg liker å se kråkene trekke mot Mosvatnet. Jeg liker å bo sentrumsnært, taggere tatt i betraktning. Og til naboenes storefortvilelse, liker jeg veldig godt de store trærne det finnes så mange av i bydelen.

Dyrebeskytteren har absolutt ingen planer om å flytte mer på seg.

– Da Duane og jeg flyttet til Texas måtte vi pakke med oss alt vi eide og ta det med ned. Da vi skulle hjem igjen, var det jo enda mer som ble med tilbake. Det var så mye arbeid med å ta med alt fram og tilbake. Nå skal jeg bare bli her på Eiganes. De siste dagene mine skal jeg bli liggende her i en horisontal stilling, sier Kari Mills. Så ler kvinnen med kattene en hjertelig latter.

Intervjuet med Kari Mills ble publisert i andre utgave av bydelsavisen for Eiganes og Våland bydel – Utsiktsposten.

– Jeg har jobbet så hardt for dere, små monstre. Jeg elsker dere. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere, sa Lady Gaga til meg, og de rundt 7.999 andre små monstrene i Oslo Spektrum søndag.

En gang i tiden var hun Stefani Joanne Angelina Germanotta – en ung pike som strebet etter berømmelse og anerkjennelse for musikken sin. Stefani vokste opp i New York, begynte å spille piano i en alder av fire år, og studerte musikk ved Tisch School of  the Arts. En marskveld i 2006 opptrådde hun med bandet sitt, The Stefani Germanotta Band, på nattklubben The Cutting Room i New York. Etter å ha gått av scenen, akkompagnert av halvhjertet applaus og laber jubling, ble den tidligere brunettens liv forandret for alltid.

Stefani var oppdaget, og monsterproduktet Lady Gaga var i ferd med å bli skapt.

Sommeren 2008 ble debutsingelen «Just Dance» spilt på blant annet utesteder, klesbutikker og treningssentre verden over. Siden har popmaskinen sluppet første og så langt eneste album, «The Fame», levert hit etter hit og opptredd verden rundt. Twice.

Søndag sto produktet på scenen i Oslo Spektrum. Hun leverte, den 24 år gamle piken med gult hår. Men ikke en gang fyrverkeri, blod, heftig dansing eller originale scenekostymer kamuflerte hvor sliten popstjernen var. Blikket var sløvt, og tilstedeværelsen nærmest stakkarslig. Det var lite menneskelig, showet hennes. Gjennomført? Ja. Underholdene? Til de grader! Men menneskelig? Neppe. Dansing, synging og snakking gikk som på autopilot. Ikke engang da hun liret fra seg et par ord om vond oppvekst og lange dager i studio, var hun menneskelig. Underholdningsmaskin. Monsterprodukt. Nesten litt trist.

Jeg kjøpte produktet. Og jeg likte det. Oslo-helgen var fantastisk, og Gaga var kirsebæret på toppen av iskremen. Amazing. Likevel lurer jeg på hvor ofte Lady Gaga får være noe annet enn det monsterproduktet hun har blitt.

Les VGs anmeldelse av Gaga-konserten her.

Dagbladets anmeldelse leser du her.

Skurrete iPhone-photos & -film by me.

Tre superhelter fra verdensrommet har entret scenen. Alle iført trange, hvite superheltdrakter, kombinert med scooter-hjelmer og svarte kapper. Musikken matcher det originale antrekket: De elektroniske lydene som florerer fra scenen, akkompagnert av en robotaktig stemme, er alt annet enn mainstream.

Nils Iver Holtar og brødrene Edvard og Torjus Førre Erfjord har laget musikk under navnet Ultra Sheriff siden 2007. Lørdag 11. september inviterte de til fest på Tou Scene under Numusic. Festens tema? Spaced-out-disco-superhero. Eller noe i den duren.

Det slår meg raskt at publikummet ikke bare er tilfeldige festivalgjengere som har forvillet seg inn på feil konsert, eller unge mennesker som søker ny, spennende musikk. Det er Ultra Sheriff-fans som hopper foran scenen denne kvelden, og synger med på sanger som «Destroy All Human» og «Firestorm».

Den originale, elektroniske gruppen på tre gjør meg glad. Det er et eller annet catchy med de sære rytmene som flyter fritt i rommet. Kanskje ikke akkurat repeat-i-Spotify-24/7, men definitivt gøy å ha opplevd. For gutta kan lage show, dét er det ingen tvil om. Nok en gang har Numusic-festivalen fungert akkurat slik den skal: Den presenterte en herlig smakebit av ny musikk, som tydeligvis ikke landet helt skeivt på smaksløkene heller.

Foto: Even Ovnan

Han har et fast håndtrykk, fastere enn jeg hadde forestilt meg i grunnen. Men at han er gjenkjennelig, er det liten tvil om. På hodet sitter den karakteristiske hatten godt plassert, og skjegget er som alltid et par centimeter lengre enn gjennomsnittlige todagersstubber. Solen skinner, og Thomas Dybdahl er i godt humør når han skal vise fram bydelen sin.

Vi beveger oss i et sakte, nesten svevende tempo fra Stavanger stadion mot Eiganes gravlund, ett av stedene Dybdahl liker best i bydelen.

– De siste årene har jeg gått mye tur med barnevogn i området. Det er flere steder vi liker å besøke, men tar ofte turen til gravlunden. Vi mater fiskene i dammen bak kapellet, eller leker på lekeplassen på andre siden av kapellet. Jeg liker meg veldig godt på gravlunden av en eller annen grunn. Det er nok fordi det er så rolig, og jeg kjenner at jeg kan virkelig koble av her, forteller Dybdahl, og retter litt på hatten.

Fra Lura til Eiganes
Dybdahl er født og oppvokst på Lura. Kona Unni vokste opp i bydelen Eiganes og Våland. Det føltes naturlig å bosette seg på et sted én av dem hadde en tilknytning til da han, sammen med familien, skulle slå seg til ro.

For det er nettopp det Thomas Dybdahl har gjort de siste årene: Giftet seg, blitt far. Og selv om han reiser mye rundt, har han slått seg til ro.

– Det er et forandret liv, som på samme tid føles helt naturlig. Forandringen merker jeg spesielt godt når jeg skal ut og reise. Det er en annen sone enn hjemme, som virkelig funker for kreativiteten. Likevel liker jeg det ikke på samme måte som før. Det er mye vanskeligere å dra hjemmefra nå, sier Dybdahl.

Vi går ut av Eiganes gravlund, i retning Eiganesveien. I det vi passerer Ledaal, kommer en dame syklende forbi. Hun snur seg to ganger, før hun gjenkjenner Dybdahl, og må ta et godt grep om rattet for å unngå et ubehagelig møte med veikanten.

– Det er nok en stund siden jeg sluttet å bry meg om hva folk synes om meg, og hvordan de reagerer på det jeg gjør. Jeg kan ikke bry meg om slikt. Da hadde jeg jo gått rundt og vært supernervøs hele tiden, sier han.

Et sted mellom bryllup og barn, har Thomas Dybdahl også produsert musikk de siste årene. For tiden er han aktuell med sitt femte soloalbum «Waiting For That One Clear Moment», som har vært i butikkene siden 19. april. Mye av melankolien og de triste tonene, som man gjerne assosierer med hans tidligere verk, ble lagt på hyllen under produksjonen til fordel for mer up tempo, happy beats. Den noe utypiske måten for Dybdahl å lage musikk på skulle vise seg å resultere i et svært kritikerrost album.

– Jeg er superhappy, det var jo dette vi håpte på. Det er alltid gøy å få god tilbakemelding, spesielt på dette albumet, som gjerne var litt eksperimentelt, sier Dybdahl.

Reising, Rått og Råde
I tiden framover har Thomas Dybdahl mange planer, både som artist og som familiefar. Aller helst vil han kombinere disse planene.

– Det blir en del reising i sommer, mest i Norge, men også litt i utland. Hovedsakelig er det i jobbsammenheng, men så lenge det lar seg gjøre, blander jeg familie og arbeid, sier Dybdahl.

I september blir han å finne på scenen i Lassa idrettspark under Rått og Råde-festivalen, som arrangeres for aller første gang.

– Det var kult å bli spurt om å bli med på en slik festival. Selvfølgelig er det alltid en risiko å spille på en festival som arrangeres for første gang, men den har mange forutsetninger for å bli vellykket, og jeg tror absolutt det er plass til en slik festival her i Stavanger, sier Dybdahl.

– Flott og frodig
I det vi når Bretlandsgata, stopper Dybdahl opp. Han ser seg litt rundt, og smiler bak det mørke skjegget.

– Jeg vil si at dette er en av de fineste gatene i bydelen. Det er så utrolig flott og frodig rundt i hagene her, sier han, og kikker på de store trehusene, omgitt av grønne hekker og blomstrende kirsebærtrær.

Dybdahl setter pris på frodigheten bydelen byr på, og de fine, rolige gatene i området fra Ledaal til Holbergsgate. Han tror Eiganes er et fint sted for sønnen Albert å vokse opp på.

– Vi hadde definitivt Alberts oppvekst i bakhodet da valget om hvor vi skulle slå oss til ro ble tatt. Det er så rolig her, trygt og godt. Samtidig ønsker vi ikke å skjerme han totalt fra realiteten, så jeg kunne godt tenkt meg at det var litt mer liv, litt mer som skjedde rundt omkring. En blanding av trygghet og realitet hadde vært fint, sier Dybdahl.

Intervjuet fant sted en flott maidag i år.
Det er publisert i første utgave av bydelsavisen for Eiganes og Våland, «Utsiktsposten».

Tekst: Thea Steen
Foto: Even Ovnan

Rundt i Stavanger har røde og hvite Numusic-flagg vaiet i vinden de siste ti dagene. At reggaekongen Lee «Scratch» Perry spilte på Folken, eller at komponist Steve Reich besøkte Stavanger konserthus, er informasjon både søppeldunker, butikkvinduer og kafébord har delt ut til byen i lang tid, formidlet via grønne og hvite posters.

Tou Scene har også pyntet seg i anledning festival. Bannere er klistret langs baren, og festivalaviser ligger strødd rundt i lokalet. Lampeskjermer og blomstervaser er byttet ut med Numusics program i papirformat, og inngangspartiet forvandlet seg til et billettkontor både av utseende og funksjon under den tidagerslange elektronikafestivalen.

Jo Gill Næss ankommer Tou Scene 12.24. Avtalt tid var 12.00. Jeg var on location 11.46. Så mye for å være tidlig ute.

Men at han er sen både forventet og aksepterte jeg uten å trekke en eneste mine: Han er jo tross alt festivalsjef for det man fint kan kalle Norges største og beste festival for ny musikk.

– Hei, beklager så mye at jeg er forsinket. Går det bra eller? sier Jo, og fjerner iPhonen fra øret idet han kommer inn døren på Tou Scene.

To sekunder senere forsvinner han inn i en eller annen jobbrelatert samtale, mens vi beveger oss opp trappene. Forbi sjablongbelagte vegger, nedrigget bandutstyr og inn i kafeen i tredje etasje. Så legger han på og snur seg.

– Beklager altså.

Den gamle vinylspilleren
Jo synker ned i den nærmeste vintageaktige velurkledde stolen ved første anledning. Han lener seg så godt tilbake i stolen, at det er rett før jeg lurer på om han skal slenge beina på bordet. Han lar imidlertid de hvite tøyskoene hvile på bakken.

– Hva skal intervjuet handle om da?

Jo sjekker iPhonen igjen. Han beveger litt på beina, og skifter sittestilling. Helt i feriemodus er han altså ikke.

– Vel, i hovedsak deg. Og Numusic.

– Ah, Numusic ja. Okei. Har du skrevet ned en del spørsmål da, eller hvordan fungerer det?

– Jeg har et par, ja. Kan du ikke starte med å fortelle om hvordan det gikk seg til at du ble Numusics nye festivalsjef?

For det er derfor Jo sjekker iPhonen sin sporadisk og småstresset: Siden 1. mai i år har han jobbet som sjef for den Stavanger-baserte elektronikafestivalen Numusic. Med seg i toppen har han blant annet Nuart- og Numusic-gründer Martyn Reed og Nuproductions-sjef Stein Bjelland.

– Jeg kjente til Martyn og Stein fra før av. De visste at jeg var interessert i å få en fot innfor. Så de ringte meg tidligere i år, og vi snakket en stund, fram og tilbake. Til slutt ble jeg tilbudt jobben.

Skal man lede en festival, kreves en viss interesse for musikk og noe relevant erfaring. Jo har gjennom sine 31 år utviklet en fin blanding av de nevnte faktorene. Musikkinteressen oppsto i en ganske tidlig alder. Sammen med mor, far og lillesøster vokste han opp på Vaulen. På gutterommet sto en gammel vinylspiller og en fullspekket platesamling.

– Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at det er slik det begynte. Far ga meg en ekte vinylspiller. En han selv hadde hatt i ungdommen. I en fin kombinasjon med en gammel platesamling, introduserte den meg for musikken.

Siden har musikkinteressen bare vokst seg større, og ført ham dit han er i dag: Festivalsjef for Numusic.

Utdanning, arbeid og øl
Men her må et par hull tettes. For det er ikke bare til å skru av vinylspilleren, gå ut gutteromsdøren og ta på seg ansvaret for en stor, elektronisk musikkfestival.

– Hva slags utdanning har en festivalsjef egentlig?

– I mitt tilfelle er det en hotellbakgrunn som ligger i bunnen. Jeg studerte i Australia i tre år. Noe managementgreier var det vel, hvis jeg ikke husker helt feil. Da jeg kom tilbake til Norge, begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen.

I tillegg til å være DJ og bartender i hjembyen, brukte Jo også to år av livet sitt som barsjef på nattklubben Tango. Siden hoppet han et hakk opp i næringssirkelen. Fra å supplere øltørste utelivsgjester med øl, begynte han som selger for Lervig – en jobb som i etterkant skulle vise seg å gi ham mye av den erfaringen han nyter godt av i dag.

– Årene som Lervig-selger lærte meg mye som er relevant for det jeg driver med nå. Det gikk mye på å ha kontakt med festivaler og utelivsbransjen, og det førte til at nettverket mitt ble ganske mye større. Når jeg tenker meg om er ikke den jobben jeg gjorde da så helt ulik fra den jeg gjør i dag. Du kan jo si det slik at mens jeg hadde ansvar for at det sto øl på bordene da, har jeg ansvar for at det står artister på scenene under Numusic.

Da Jo begynte i festivalsjefjobben, hadde han forventet at det skulle bli mye jobbing. I ettertid ser han at det ble enda mer jobbing enn det han på forhånd hadde trodd. Men så ble det enda kjekkere også.

– Det er en slik jobb hvor du legger ned mye arbeid, og i grunnen ikke ser resultater før en god stund senere. Først når artisten spiller på scenen og publikummet danser på gulvet, ser jeg hva jeg har jobbet for hele tiden. Da er det verdt hvert minutt med intens jobbing.

En normal arbeidsdag lar seg ikke definere lett i Jos yrke.

– Det finnes vel ingen typisk dag på jobben. Den røde tråden er at dagene er lange og hektiske, men sjeldent like. I sommer hadde jeg en slags innkjøringsperiode, der jeg måtte finne ut av hvilke oppgaver jeg skulle ha ansvar for, og sette meg inn i alt det nye. Så nærmet det seg festivalstart, og dagene ble travlere.

Klokken er sjeldent mer enn 09.00 når Jo ankommer kontoret i toppetasjen på Nytorget.

– Så varierer det veldig når jeg går ut dørene igjen. Jeg har egentlig tatt det litt dag for dag, så det kommer an på hva som brenner, hva som må gjøres. Noen dager er jeg på vei hjem i femtiden, andre dager sitter jeg på kontoret lenger enn solen er på himmelen.

Igjen tar han opp iPhonen sin. Han sjekker tilstanden og svarer på et par meldinger. Jeg føler jeg stjeler dyr tid.

– Heldigvis merker jeg at det begynner å roe seg, nå som festivalen nærmer seg slutten. Det er ikke helt umenneskelig hektisk nå for tiden.

­­­

Etter at festivalen er over, skal Jo bruke mye tid sammen med resten av Numusic-toppen på å evaluere den ellevte festivalen.

– Så får vi se hva som skjer etter det. Det er godt mulig at vi kommer til å benytte oss av nettverket til Martyn og meg til å gjøre andre produksjoner. Mindre ting da, som ulike greier for bedrifter. Men vi får se, ingenting er skrevet i stein enda. Uansett skal vi fortsette å bygge videre på den sterke merkevaren Numusic har blitt.

– Så du blir med videre altså?

– Ja, jeg gjør det. Det er jo dette jeg vil drive med. Hadde du stilt meg dette spørsmålet da jeg kom hjem halv fire i natt etter flere arbeidstimer og konserter, kan det godt være at svaret hadde vært noe annerledes, sier Jo og trekker på smilebåndet.

– Man blir jo sliten. Det tar på å jobbe mye, uansett hva man driver med. Men det er klart jeg blir med videre.

Ny musikk
Den musikalske delen av Jos hjerte tilhører den elektroniske musikken. Men en favorittplate har han ikke.

– Det er mye musikk som har betydd noe for meg opp gjennom årene, men en konkret favorittplate har jeg ikke. Jeg er mer sånn stemningstype, at musikken må stå til anledningen. Så det kommer alltid an på. Men som DJ, sånn sjangermessig, er det jo mye elektronisk, house og techno det går i.

– Konsertopplevelser da. Noen spesielle som har gjort inntrykk på deg?

– Den beste konsertopplevelsen min?

Så gjør Jo slik alle intervjuobjekter så klisjéaktig gjør når de blir stilt et spørsmål de ikke fikser på strak arm: Lener seg tilbake i stolen, med armene i kors bak hodet, og myser opp mot taket, som i dette tilfellet er dekket av garnnøster i alle regnbuens farger.

– Altså, Bruce Springsteen-konserten i Brisbane gjorde inntrykk. Han holdt søren meg på i tre timer. Tre timer! Det er ganske lenge. Men det var på en stor arena da. Jeg liker veldig godt mindre konserter på små klubber òg. Det gir liksom en mer intim stemning.

Han lener seg igjen tilbake i velurstolen, og forsvinner litt fra Tou Scene. Det er tydelig at hodet hans er på en nostalgisk konsertvandring. Så smiler han og er tilbake i intervjuet igjen.

– Ja, jeg husker også da jeg var på en stor nattklubb i Sydney. Det var liksom tre etasjer, men én DJ som stod for musikken som ble spilt i hele lokalet. Det var kult. Men én spesiell konsertopplevelse, dette var ikke lett. Kanskje Øya-festivalen i 2004? Eller Ultra Sheriff her på Tou Scene forrige lørdag? Det var jo steinbra. Så gjennomført! Jeg har ikke sett dem live før, så det var utrolig kult.

Så er det altså ikke bare publikum som får ny musikk å søke opp på Spotify etter Numusic. For det er nettopp det som er mye av meningen med festivalen. At Stavanger skal få smake på ny musikk, som forhåpentligvis lander på den rette smaksløken.

– Både nye og gamle band skal trekkes fram, og forhåpentligvis er det flere som oppdager dem. Jeg blir kjempeglad når jeg opplever noe nytt, og det har jeg gjort flere ganger under denne festivalen. Generelt har jeg egentlig vært glad når jeg har jobbet med festivalen. Det er en ganske kjekk jobb.

Tekst: Thea Steen

Foto: Even Ovnan

Dj AuAuAu (Aurora Lea) og Dj NinjaSpark (Nina Monáe) etablerte det lokale klubbkonseptet ‘Kiss Me I’m Electric’ i 2007. Det var på disse kveldene på Sting Nere og Cementen jeg ble introdusert for den elektriske musikksjangeren, som fungerte utmerket kombinert med vin og gode venner. Det var noe nytt og spennende med det, og i hukommelsen min var det alltid stinn brakke på Sting Nere. En gang i tiden, jeg tipper at det var omtrent da Dj-duoen flyttet ut i den store verden, forsvant klubbkonseptet fra utelivstimeplanen min.

Kiss Me I'm Electric anno 2008. Foto: Thea Steen

På lørdag spilte Dj-duoen på Tou Scene under Numusic-festivalen. Stinn brakke? Vel, det var et dansegulv der. Én mann danset. Så to. En gang i løpet av det siste kvarteret med elektrisk musikk, talte jeg 27 stykker (Numusic-crew inkludert) i det lille rommet. Jeg begynte å lure på om noen hadde stukket kjepper i de elektriske nostalgihjulene. For det skulle jo være så mange, mange flere. Og alle skulle danse, smile og nyte musikken. Slik de gjorde på Sting Nere to-tre år tilbake i tid. Jeg føler meg rimelig sikker på at Dj AuAuAu og Dj NinjaSpark ikke kan klandres for publikumssvikten. Kanskje hadde de ikke forventet flere, men det hadde jeg.

Kiss Me I'm Electric-kveld på Sting Nere, 2008. Foto: Thea Steen

Er ikke Stavanger, Numusics hjemby, klar for ny musikk? Skal vi virkelig klamre oss fast til kommersiell listepop eller lokalmusikk à la Leif & Kompisane? Selv har jeg billett til popdronningen Lady Gagas Oslo-konsert, men jeg nekter å låse meg til en sjanger. Det ville vært som å være i Stavanger for evig og alltid, uten å se Den kinesiske mur, Eiffeltårnet, eller Grand Canyon – syn jeg aldri ville vært foruten. Slik jeg anbefaler folk å åpne øynene for nye steder, ønsker jeg også at folk åpner ørene for ny musikk. Jeg lover at det ikke gjør vondt, ny musikk biter ikke.

Er du modig, tar du deg en titt på Numusics festivalprogram her.

Dersom du virkelig er i det vågale hjørnet, kjøper du deg en billett eller tre her.

Photos by me