Numusic 2010: GET READY TO DANCE

Festivalesesongen er ikke over enda. Ihvertfall ikke i Stavanger. Klokken 20.00 i kveld åpnes nemlig det flere anser som Norges største og beste elektroniske musikkfestival, Numusic!

Med ny festivalsjef av året, og et spektakulert program som går over hele 10 dager, er det ingenting som tilsier at den 11. Numusic-festivalen ikke blir bra. I tillegg til å være kjekt og svært lærerikt, har det har vært meg en stor ære å jobbe med festivalen. Arrangørene har jobbet på spreng for å servere tilhengere av ny musikk en fantastisk festival.

For det er det Numusic dreier seg om, ny musikk. One way or another.

Casiokids @ Numusic 2009. Foto: Numusic

Årets program serverer herligheter til folk i alle aldre, og har noe for en hver smak: Den Pulitzer pris-vinnende komponisten Steve Reich, reggae-pioneren Lee ‘Scratch’ Perry, de elektroniske Dj-ene fra det lokale klubbkonseptet ‘Kiss Me I’m Electric’, dubstep-duoen Mala & Coki, én av hip-hopens store grunnlegere, selveste Grandmaster Flash, jazzmesteren Bugge Wesseltoft og mange, mange flere.

Black Meteoric Star @ Numusic 2009. Foto: Numusic

Tidligere i år ble det kjent at Stavanger kommune kuttet ned på støtten til arrangørene. Det kan virke ulogisk at Numusic nettopp i år er utvidet til ti dager, i stedet for de vanlige fem. Men som Numusic-direktør Martyn Reed selv sa det så fint i årets festivalavis: There’s method in our madness. Årets tema “Rhythm, the rhythm” ble bestemt tidligere i år. Også flere av nøkkelartistene Numusic ønsket å sette på årets program ble bestemt tidlig. Til tross for en frustrerende mangel på ressurser dette året, bestemte Numusic seg for å møte de utfordringene som eventuelt måtte komme, i stedet for å inngå interne kompromisser eller å kommersialisere festivalen.

Numusic 2008. Foto: Numusic

Festivalens hovedmål er fortsatt å kunne tilby et kunstnerisk program av høy kvalitet, som utforsker forholdet mellom kunst- og popkulturer av internasjonal relevans, samtidig som det erkjenner behovene til publikum og artister. Uavhengig av finansiering.

Numusic 2010 oppfordrer deg til å danse, fra eksperimentelle og harmoniske Wildbirds & Peacedrums åpningskonsert i Domkirken i kveld til dansemusikkduoen House of House setter et punktum på det hele lørdag 18. september. Så, bli med på festival, kom inn dørene med et åpent sinn og get ready to dance!

Numusic 2009. Foto: Numusic

Årets festival starter 8. september og strekker seg til 18. september.

Programmet for Numusic 2010 finner du her.

Festivalens lokaler er mange: Tou Scene, Folken, Checkpoint Charlie, Domkirken, Stavanger Konserthus, St. Petri-kirken og Skur 2.

Prisene på billetter til enkeltkonserter og dagspass varierer fra 170,- til 450,- og kan kjøpes her.

Frykten for teateret

Jeg var 16 år og fersk elev ved Hetland videregående skole sist jeg beveget meg inn dørene på Rogaland Teater. Klassen min og jeg skulle, under tvang, se Henrik Ibsens «Villanden». Flauere hendelse skal du lete lenge etter.

Vel, kanskje ikke så lenge, det finnes garantert mer ydmykende situasjoner for en tenåring. Men å se en teaterforestilling sammen med om lag 150 andre 16-åringer blir fort flaut. Som førsteklassinger på videregående skole, var vi som 16-åringer flest: Mer eller mindre u0ppdragne og uhøflige, og med liten eller ingen respekt for skuespillerne og det stykket de eldre og erfarne teatergangerne kalte et mesterstykke.

Mens noen valgte å sove seg gjennom det lange stykket, satt andre med mobiler eller hadde samtaler seg imellom om det motsatte kjønn, fester og sport. De “tøffeste” av oss lo høylytt og klappet hver gang anledningen bød seg, og enda oftere (dersom du selv har sett «Villanden», vet du at det ikke inviterer særlig ofte til hverken latter eller applaus). Stykket var for langt, som i flere-timer-for-langt, og for kjedelig, som i interesserte-meg-mindre-enn-politikk-kjedelig. Det eneste, lille høydepunktet var da vi gjenkjente én av skuespillerne fra Kaptein Sabeltann-filmene, der han spilte piraten Pysa.

Slik oppstod frykten for teateret. Rogaland Teater var et kjedelig, gult bygg, med kjedelige skuespillere og kjedelige stykker, og ble fra den dag av assossiert med flauhet over egen og andres oppførsel.

Fem år senere, som journalistikkstudent, skal jeg tilbake til Rogaland Teater. Bygget har siden jeg sist besøkte det blitt malt i den mer kledelige fargen hvitt. Hvitmalingen dekket imidlertid ikke over teaterfrykten som oppstod på videregående.

Vi skulle se «Frykten», sammen med et helt 10. klasse-trinn fra ungdomsskolen. Jeg satt relativt godt plassert nest forrest, helt til høyre. Teaterfrykten vokste seg stadig større desto mer det nærmet seg showtime. 10.-klassingenes latter og høylytte stemmer anno meg selv for fem år siden var nesten unisone lyder. Bråking ble til sterkt overdreven hysjing. Hysjing ble til fnising. Fnisingen ble avbrutt av sinte læreres strenge hysjing. Showet startet.

Etter 2 timer og 10 minutter med seks skuespilleres gode prestasjoner på teaterscenen, er stykket ferdig. Flere ganger tok jeg meg selv i å følge med, være interessert, nyte det, kose meg. Stykket handlet om klimakrise, politikk, morderiske måker og døde barn som var levende – en fengende blanding av menneskelige relasjoner og politikkens betydning, med flere skrekkfilmbaserte innslag.

Hvis jeg kan kose meg i drøye to timer med noe som i bunn og grunn handler om politikk, omgitt av flere titalls 10.-klassinger, er det en viss mulighet for at frykten for teater er overvunnet. I det minste har frykten gått fra å dreie seg om teater til å være en frykt for bråkete, fnisende, uoppdragne 16-åringer.

Les anmeldelse av «Frykten» her (NRK), her (Rogalands Avis) og her (Stavanger Aftenblad).