Jeg var 16 år og fersk elev ved Hetland videregående skole sist jeg beveget meg inn dørene på Rogaland Teater. Klassen min og jeg skulle, under tvang, se Henrik Ibsens «Villanden». Flauere hendelse skal du lete lenge etter.
Vel, kanskje ikke så lenge, det finnes garantert mer ydmykende situasjoner for en tenåring. Men å se en teaterforestilling sammen med om lag 150 andre 16-åringer blir fort flaut. Som førsteklassinger på videregående skole, var vi som 16-åringer flest: Mer eller mindre u0ppdragne og uhøflige, og med liten eller ingen respekt for skuespillerne og det stykket de eldre og erfarne teatergangerne kalte et mesterstykke.
Mens noen valgte å sove seg gjennom det lange stykket, satt andre med mobiler eller hadde samtaler seg imellom om det motsatte kjønn, fester og sport. De “tøffeste” av oss lo høylytt og klappet hver gang anledningen bød seg, og enda oftere (dersom du selv har sett «Villanden», vet du at det ikke inviterer særlig ofte til hverken latter eller applaus). Stykket var for langt, som i flere-timer-for-langt, og for kjedelig, som i interesserte-meg-mindre-enn-politikk-kjedelig. Det eneste, lille høydepunktet var da vi gjenkjente én av skuespillerne fra Kaptein Sabeltann-filmene, der han spilte piraten Pysa.
Slik oppstod frykten for teateret. Rogaland Teater var et kjedelig, gult bygg, med kjedelige skuespillere og kjedelige stykker, og ble fra den dag av assossiert med flauhet over egen og andres oppførsel.
Fem år senere, som journalistikkstudent, skal jeg tilbake til Rogaland Teater. Bygget har siden jeg sist besøkte det blitt malt i den mer kledelige fargen hvitt. Hvitmalingen dekket imidlertid ikke over teaterfrykten som oppstod på videregående.
Vi skulle se «Frykten», sammen med et helt 10. klasse-trinn fra ungdomsskolen. Jeg satt relativt godt plassert nest forrest, helt til høyre. Teaterfrykten vokste seg stadig større desto mer det nærmet seg showtime. 10.-klassingenes latter og høylytte stemmer anno meg selv for fem år siden var nesten unisone lyder. Bråking ble til sterkt overdreven hysjing. Hysjing ble til fnising. Fnisingen ble avbrutt av sinte læreres strenge hysjing. Showet startet.
Etter 2 timer og 10 minutter med seks skuespilleres gode prestasjoner på teaterscenen, er stykket ferdig. Flere ganger tok jeg meg selv i å følge med, være interessert, nyte det, kose meg. Stykket handlet om klimakrise, politikk, morderiske måker og døde barn som var levende – en fengende blanding av menneskelige relasjoner og politikkens betydning, med flere skrekkfilmbaserte innslag.
Hvis jeg kan kose meg i drøye to timer med noe som i bunn og grunn handler om politikk, omgitt av flere titalls 10.-klassinger, er det en viss mulighet for at frykten for teater er overvunnet. I det minste har frykten gått fra å dreie seg om teater til å være en frykt for bråkete, fnisende, uoppdragne 16-åringer.
Les anmeldelse av «Frykten» her (NRK), her (Rogalands Avis) og her (Stavanger Aftenblad).
